En Brimnes klagesang

“Jeg er skapt for å tenke - ikke montere ting” hylte poeten da Brimnes-sengens skrue nummer hundreogfemtitre slo seg vrang. Skuespillerkjæresten glefset tilbake at “IKEA-kunnskap er faktisk nødvendig for å være et selvstendig voksent menneske”. Hvilket var tilfellet, med mindre man vil ansette noen til å gjøre monteringen for seg, og det ville ingen av dem noen gang få råd til. Det ville dessuten være å erkjenne nederlaget, at man har tapt mot IKEA, at man ikke mestrer å løse en angivelig enkel oppgave selv med bruksanvisning og nummererte skrueposer. Slik kunne man bli diagnostisert enten som evneveik - eller som lat. Ingen av delene var til å bære. Man har å ta seg sammen og møte livets ulike gjøremål med mot og vilje! Hun bladde målrettet bakover i bruksanvisningen for å identifisere hva de hadde gjort feil.

I sitt stille ønsket hun død over IKEA. Dette monteringsprosjektet var ikke til å holde ut - det virket meningsløst med så mange ulike deler, og en femtitre sider lang bruksanvisning var da monstrøst? Burde ikke IKEA-imperiet ha mer effektive og lettfattelige metoder - de som har som uttalt ambisjon å ha en “positiv innvirkning på mennesker og miljø”? Eller var dette tankene til en bortskjemt konsument? Var hun blitt infiltrert av holdningene til den ufordragelige Generasjon Y som forventet å få alt fikset for seg ved å knipse i fingrene? Og hvor idiotisk var det ikke å hisse seg opp over en Brimnes-seng i en ellers så forvrengt verden? Hodet kokte og utløste et rekordmuggent ansiktsuttrykk.

Senere prøvde hun å analysere sin egen reaksjon og hvorfor hun ofte ble så streng i slike situasjoner. Selv om hun tok ære i kallenavnet the Terminator blant venner, visste hun at de tyranniske trekkene med hell kunne tones ned, hvertfall ovenfor kjæresten. Var det markedets logikk som hadde inntatt henne, med urimelig høye krav til mestring og utvikling? Eller var det rester av gammel Jante-lov som gjorde at hun angrep poeten for å ville fraskrive seg IKEA-pliktene? Eller var det farens hardnakka arbeidsmoral hun ubevisst sto her og reproduserte? Nei - noe slags ødipal forklaring ville hun ha seg frabedt. Og Flink pike-snakk ble hun ferdig med i puberteten. For å komme til bunns i saken ville hun forfatte en forprosjekt-søknad til Kulturrådet om selvransakelse. Etter at IKEA-møblene var ferdig montert.

På trykk i Klassekampen i januar 2016, i regi av Klassekampen-akademiet